Leser i VG at det beste håpet jeg har om å bli frisk, er å endre rammevilkårene for livet mitt, ta tak og kanskje bytte partner eller flytte, gi litt mer faen.
Når enkelte leger, som både hevder en viss autoritet og faktisk har reell makt over både behandlingstilbud og folks inntekter, snakker så tabloid til en hel gruppe, at man begynner å lure på om de virkelig tror vi er helt dumme, totalt uten forståelse av og evne til å ta tak i liv og egen situasjon, og heller vil sitte å godte oss i vår egen elendighet. Det kan virke som de ikke makter å ta inn over seg, at det sitter levende mennesker, levende syke mennesker, som strever og prøver så godt vi kan. Men som hverken får behandling eller god nok hjelp, her ute i den virkelige verden.
Å plassere ansvaret for alvorlig sykdom, man ikke kan behandle, over på enkeltindividet, er lettvint og heller ikke særlig konstruktivt når det er helt tydelig at det ikke bedrer situasjonen. Og kanskje handler det heller om det min gamle fastlege sa, uflaks.
Fluktuasjon 