Jeg blir så provosert!
Av hva fagfolk, med makt, kan tillate seg av generaliseringer og nedlatende råd, til syke folk, de aldri har møtt.
I året før jeg ble syk tok jeg flere tøffe valg og gjorde store endringer i livet mitt. Nettopp fordi jeg ville skifte retning, være tro mot meg selv, og gjøre mer av det som er rett for meg.
Jeg tok sjansen, hoppet i det. Ga blanke i sikkerhetsnettet, og hva folk rundt meg tenkte. For jeg har, på tross av motgang og livet som skjer for oss alle, alltid hatt en sterk tro og erfaring, med at jeg lander på beina – ting ordner seg.
I tillegg har jeg det trygt rundt meg, jeg har en flott partner, har sunne friske barn, stort og godt nettverk, og en stabil økonomi.
Egentlig skulle dette endt med en solskinnshistorie, en sånn du leser om i ukeblader. En kvinne og mor, som tar tak i livet, bytter retning, finner lykken, og gjerne vil fortelle alle om hvor fantastisk det er. Å finne sin egen vei ut av «Hamsterhjulet.»
Jeg sa opp en «kjedelig» og tilsynelatende meningsløs, men godt betalt jobb som seniorrådgiver i et statlig direktorat. Jeg gikk mange runder, på hvem jeg er, hva jeg vil og hvordan kommer jeg dit. Jeg hadde god tid og var uten fast jobb i flere måneder – før jeg landet drømmejobben. Jeg rakk 6 måneder i den. En jobb hvor jeg kombinerte fagkompetansen min med min største lidenskap og hobby, i et givende og trivelig arbeidsmiljø. Med utfordrende og spennende arbeidsoppgaver, men likevel ikke høyere tempo enn at jeg følte jeg hadde mulighet til å gjøre en god jobb.
Jeg hadde det rett og slett skikkelig bra.
Så, ut av det blå, ble jeg syk.
Skikkelig syk, sengeliggende i perioder, avhengig av hjelpmiddler for å komme meg rundt, og ofte bundet til huset. Og etter 5 år er jeg like syk. Kom aldri tilbake til drømmejobben, og lever sakte mens verden utenfor går videre.
Jeg burde vært frisk for lenge siden. Jeg som klarer å gi F, og ta tak i eget liv, og faktisk ikke bryr meg så veldig om hva naboene mener. Og ja, jeg har snakket med en psykolog også, men hun kunne ikke hjelpe.
Ja, faktisk burde jeg vel ikke blitt syk i det hele tatt.
Ihvertfall om man skal akseptere narrative om at ME kun er en motesykdom. Som rammer folk, les damer, som ikke klarer å gjøre store endringer, ta tak i livet sitt og gi litt mer faen. I grunnen så burde jeg vel skilt meg også, fra verdens snilleste og kjekkeste mann, sånn for å virkelig ta tak.
Er det mulig? Er det rart jeg blir sint?
Fluktuasjon 