Jeg skammer meg. Denne følelsen av skyld for noe som er flaut og unevnelig. En klam følelse av å ha gjort noe galt. Jeg vet helt ærlig ikke hva det gale er, men noe må det være, jeg har tross alt blitt syk, arbeidsufør og endt opp med en diagnose som bare settes på «hysteriske kjærringer, som ikke fikser livet sitt.»
Det var ihvertfall hva jeg trodde, før jeg ble syk. At ME kun rammet folk med traumatiske, vanskelige liv, som trengte en diagnose, en knagg, å henge alt sammen på.
Så å oppleve at et harmonisk liv, med en fantastisk jobb, et godt ekteskap, 2 friske fine unger og sosialt liv, plutselig, over natta, brått endres til et liv i sykdom, fatigue, smerter og hjernetåke. En influensa, som rett og slett ikke vil gå over. Det er et sjokk, det tar tid å ta inn over seg. Å innse og akseptere at sånn er livet mitt nå, og kanskje forblir det sånn i all framtid. Også kjenner jeg attpåtil på følelsen av skam, for at det har blitt slik det er.
Ofte skulle jeg ønske at sykdommen kunne behandles, med medisiner, trening, terapi, eller healing for den saks skyld. Men alt jeg får tilbake fra leger, spesialister og psykolog, er at det er noe galt i kroppen min, men de vet ikke nøyaktig hva, og det er foreløpig ingen annen behandling enn å kjenne etter i kroppen og ta hensyn til dagsformen. Og den svinger så mye, at jeg like godt kan bruke den som yo-yo, og planlegging er tilnærmet umulig.
Skammen over å være en av de unyttige, som ikke bidrar i samfunnet.
Min svakhet er skummel også for andre, for tenk om du selv plutselig blir rammet av uløkka. For å beskytte seg selv mot redselen for at det kan skje med deg, er det klart at jeg må ha gjort noe klanderverdig, noe jeg bør skamme meg over, for å ha havnet i det uføret jeg lever i.
Denne skammen, legger jeg også på meg selv, møter mine egne fordommer i døra.
Men ettersom tiden går, er det lettere å se.
Jeg vet at jeg alltid vil gjøre mitt beste, og at skammen, som trollet, sprekker i møtet med sola.
Fluktuasjon 