Å akseptere at jeg ikke fungerer som før er tøft. Jeg ser jeg går glipp av mye, og jeg skulle gjerne deltatt. Istedenfor lever jeg livet på hjemmebanen, hvor nettet fungerer som et vindu mot verden.
Jeg merker jeg har mindre å gi enn før, når jeg en sjelden gang snakker med venner. Det skjer rett og slett lite når man lever livet fra sofaen. Har havnet i min egen boble, hvor sykdom tar for mye plass, og kan bare håpe den snart sprekker.
Har sjelden energi til å komme meg ut. Makter sjelden å invitere folk hit, og folk kommer sjelden uten invitasjon.
Nettet og facebook gir meg muligheter for kontakt med andre, selv om jeg sjelden er ute, og fra tastaturet velger jeg hva jeg vil fortelle om livet mitt. Samtidig kan jeg følge med på hva mine venner og bekjente gjør. Gjennom mine venners reiser og opplevelser får jeg, fra sofaen hjemme, sett mye av verden. Unger blir født og vokser til, folk gifter seg, de har karrierer, de flytter, reiser til Japan og Honolulu, griller pølser i skogen, pusser opp, skriver bøker og løper maraton.
Det er godt å se at folk jeg kjenner har det bra, og deler det gode fra livet sitt. Men jeg kjenner også på sorgen, over dette som er utilgjengelig for meg, akkurat nå.
Ettersom livet leves, erfarer alle at ting endrer seg, og en opplever både gode og dårlige perioder. Ingenting er bare slik det presenteres på facebook, hvor det er lett å sette opp en vellykket fasade. Jeg prøver å være bevist på dette og ikke måle livet mitt, mot summen av alle andres regisserte lykke.
På det åpne nettet er ofte presentasjonene overfladiske og det sjelden man ser bak fasaden. Selv om folk i den virkelige verden mister jobben, skiller seg, blir syke, mister noen og opplever tragedier, kan man velge om man vil fortelle eller ei.
Derimot møter jeg ofte brutal ærlighet om livet, på ulike nettforum og i lukkede facebookgrupper. På steder hvor man har en illusjon om anonymitet og fortrolighet. Både friske og syke, deler fra livene sine, og sammen skapes det et sosialt fellesskap preget av åpenhet om livet, slik det virkelig er. Disse fellesskapene har over tid gitt meg mange nye bekjente og flere gode venner.
Slike virtuelle fellesskap blir viktige når man, slik jeg er nå, er avskåret fra å delta fult i den virkelige verden. Det gjør en rett og slett litt mindre ensom i all elendigheten, å ha nettet som et åpent vindu mot verden.
Fluktuasjon 